There is a poem made by the Norwegian author Jørgen Moe, called Fanitullen. This poem is based on the myth of Fanitullen. I have not found an English translation of it, and I will not tempt to do it myself. I'm afraid it wouldn't be the same poem afterwards! But basically -
a long time ago at a traditional wedding in Hemsedalen it is said the the Devil came to play his fiddle. He was playing a tune so wicked, tapping the rythm with his goatlike foot on a barrel, that some of the men (quite drunken) started a fight (as they often did in these far and distant gatherings - men will be men!) When the Devil had finished his tune, one of the men was lying dead on the floor. It is also said that this tune is remembered, and when played by a good fiddle player during a party where alcohol flows freely, manners will be forgotten and men will start their fights again!

Well, why on earth would you want to name your cattery after something like that, you might ask. But it is, after all, part of the rich Norwegian tradition og fairy tales and myths. There is even a fiddle tune called Fanitullen, once I can find it I will try and get it loaded on this page. Meanwhile, if you can understand Norwegian, enjoy the poem...

Fanitullen
by
Jørgen Moe

I hine hårde dager
da ved øldrikk og svir
hallingdølens knivblad
satt løst i hans slir,-
da kvinnene til gilde
bar likskjorten med,
hvori de kunne legge
sin husbonde ned;

stod der et bryllup
i Hemsedal etsteds,
hvor lek og dans var tystnet
og karene slo krets.

Ti midt på gulvets tilje
i den mannslagne ring
stod to med dragne kniver
og et belte spent omkring

Og som utskårne støtten
i hvilende ro
står ennu fire karer
i kretsen om de to.
De løfter tyrilysen
mot det sorte bjelketak,
hvor røkens virvler samles til et rugende lag

Forgjeves tvenne kvinner
med hyl trenger frem
å bryte det fatse gjerde
som er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbake
av de muskelsterke menn -
og spillemannen rolig
går til kjellertrappen hen.

Nu skal han ned og tappe;
ti den seirende mann
kan saktens vel behøve
å kysse bollens rand.
I beltespenning nappes
de kun med blodets tap;
så må vel åren fylles
fra tønnetutens gap.

Men da han stod i kjell'ren,
han så et blålig skinn
én sitte der på tønnen
og stemme felen sin.
Og karen holdt den omvendt,
tett opp til brystet klemt,
og gav seg til å stryke
så snart han hadde stemt.

Det var et spill som dugde;
det klang som vred manns ord,
som hugg av stålsatt bile
og som neveslag i bord.
Det jublet og det hulket
i den skumle kjellerhall
da slåttens toner endte
med et rungende mannefall.

Taus spillemannen lyttet
til de mektige løp;
det var som spillets virvler
nedad ryggen ham krøp.
Så spurte han den annen:
"Hvor lærte du den slått?"
Han svarte: "Det er det samme,
men minn deg den blott!"

Nu mannen med seg lutet
og etter tappen tok -
da så han hestehoven,
som takt mot tønnen slo.
Han glemte rent å tappe,
han sprang i stuen opp -
der løftet de fra gulvet
den falne mannekropp.

Fanitullen kalles
ennu den ville slått,
og dølene den spiller,
og spiller den godt.
Men lyder de grumme toner
under øldrikk og svir,
da løsner atter kniven
i hallingdølens slir.